Rio de Janeiro

Rio de Janeiro ligger i det sørøstlige Brasil. Byen huser rundt 6,7 millioner innbyggere, og det er den nest største byen i Brasil etter hovedstaden São Paulo. Rio de Janeiro har vært Brasils hovedstad i flere ulike perioder, og byen var faktisk landets hovedstad helt fram til 1960. I tre dager skal vi i Pachamama oppholde oss i Rio, og vi vil naturligvis oppsøke så mange steder som mulig i løpet av disse dagene – i tillegg til at vi også vil få med oss litt avslappende strandliv. Kristusstatuen – Cristo Redentor – på Corcovado blir sannsynligvis vårt første besøkssted. Enten man er religiøs, eller ei, framstår statuen som en unik attraksjon og et «must» å oppleve. I tillegg ser vi fram til å ta taubanen opp til fjelltoppen eller odden Pão de Azúcar (Sukkertoppen). Hvilke andre steder vi vil oppsøke og hva vi kommer til å oppleve, gjenstår å se. As Favelas – fattigområdene – er et annet sted som blir viet en del oppmerksomhet og som man kan lese en del om på nettet. As Favelas i Río er det største slumområdet i Brasil, men med sine fargerike småhus plassert oppå hverandre og inntil hverandre oppetter fjellsiden, minner dette på bilder ikke om det man først og fremst vil forstå som slum. Hvordan er det egentlig å leve og ferdes i As Favelas? Hva er dette området? Er det bare fattigdom, kriminalitet og triste skjebner, eller er dette også noe mer? Nysgjerrigheten er vekket, og vi får se om det blir en tur til dette stedet. Følg med oss på vår tredagers-tur til Rio de Janeiro! Dette er byen med det store karnevalet hvert år i februar – og stedet der bossa nova-sjangeren har sitt opphav. Dette er stedet vi vil besøke og ta pulsen på i tre dager i mai 2024.

Cristo Redentor – Kristusstatuen på Corcovado

Cristo Redentor betyr på portugisisk Kristus Frelseren. Statuen, som ble reist i 1931, ruver på fjelltoppen Corcovado. Corcovado-fjellet er 711 meter høyt, og selve statuen måler hele 39,6 meter fra bunnen av sokkelen og opp til toppen. Cristo Redentor er verdens største art deco-verk. Statuen og fjellet tilhører nasjonalparken Tijuca, og den er synlig på mils avstand.

Om man skal besøke statuen, kan man for eksempel ta veien dit opp via en egen jernbane. 6. juli 2007 besluttet man at Kristusstatuen utgjør et av verdens sju nye underverk, og statuen er Rios mest kjente byggverk. Den er utført i betong og belagt med kleberstein. Totalt veier statuen 1145 tonn. Avstanden fra fingertupp til fingertupp er 30 meter. Kristus er vendt mot selve byen Rio de Janeiro, og slik befestes og understrekes den katolske religionens sterke betydning for mange brasilianere. I tillegg står statuen som et religiøst symbol for kristne katolikker over hele verden. Kristusfiguren representerer håp, beskyttelse og guddommelig nærvær, og de åpne armene symboliserer velkomst og fred. I tillegg holder Kristus også et øye med befolkningen – og her kan man naturligvis reflektere og gjøre seg sine egne tanker.

Det var den franske, polskfødte skulptøren Paul Landowski som tegnet det utrolige verket. 12. oktober 1931 ble statuen innviet. Den historiske datoen 12. oktober – datoen for Kristoffers Kolombus komme til dagens Latin-Amerika – var nok ikke var helt tilfeldig valgt. Gjennom datoen blir den europeiske verdens makt og religion befestet og manifestert til fulle. Man kan anta at statuen vekker både kjærlighet og hat, begeistring og avsky. Men like fullt vil nok en så majestetisk statue i seg selv virke overveldende og mektig på noen og enhver – uavhengig hva man måtte mene om religionens betydning og rolle og det europeiske kontinentets overherredømme. Siden 12. oktober 2006 har man også hatt et kapell under selve statuen, og kapellet er viet til Brasils nasjonalhelgen Nossa Senhora Aparecida. I dette kapellet kan man døpe sine barn og inngå katolsk vielse.

Rio de Janeiro betyr januarelva, og stedet er navngitt etter det faktum at europeerne oppdaget stedet 1. januar i 1502. Det var en portugisisk ekspedisjon som seilte inn i Guanabarabuka – i dag Villegagnonøya, men man er usikker på hvem det var som førte an ekspedisjonen. De fleste antar likevel at det var Gaspar de Lemos som ledet ekspedisjonen, og formålet var å kartlegge Brasils kyst. Amerigo Vespucchi skal også ha deltatt i dette såkalte kartleggingsprosjektet. I 1555 ble Guanabarabukten okkupert av et halvt tusen franske conquistadorer – med den franske admiralen Nicolas Durand de Villegegaignon i spissen, og gjennom dette ble en fransk koloni opprettet. Men den franske kolonien ble av ulike årsaker forlatt i 1557 – og dermed ble det portugiserne som grunnla Rio de Janeiro i 1565 med Estácio de Sá i spissen. Selve byen ble den gangen kalt São Sebastião de Rio de Janeiro til ære for den daværende portugisiske monarken Sebastião, og selve bukten ble kalt Rio de Janeiro. Man grunnla byen for å kunne stå imot en fransk invasjon, og denne invasjonen kom i 1567. Helt fram til 1700-tallet ble byen invadert og truet av blant andre franskmenn og pirater.

På slutten av 1600-tallet fant man gull og diamanter i gruven Minas Gerais. Dermed ble Rio de Janeiro en veldig praktisk havn for eksport av det de portugisiske conquistadorene plyndret og tok til seg. Tidligere hadde den daværende hovedstaden Salvador vært hovedhavn for eksport, men i 1763 ble hovedhavnen flyttet til Rio de Janeiro. I 1808 ble Rio de Janeiro også Brasils hovedstad, samtidig med at det på denne tiden strømmet til med europeiske adelsmenn fra Lisboa til Rio de Janeiro. Dette skjedde etter Napoleons invasjon av Portugal, og slik ble Rio de Janeiro Europas eneste europeiske hovedstad som lå utenfor Europa. Da alle de europeiske adelsmennene og flyktningene kom, ble det trangt om plassen. Innbyggerne i Rio de Janeiro ble følgelig kastet ut av sine hjem for at de europeiske adelsfolkene skulle få plass.

I 1822 ble Brasils uavhengighet fra Portugal erklært et faktum, og da bestemte Prins Pedro seg for å beholde Rio de Janeiro som hovedstad i det nye imperiet. Rio fortsatte også som hovedstad etter at Brasil ble republikk i 1889. Fram til 1900-tallet var byen stort sett begrenset til den sonen som nå er kjent som det historiske sentrum – men utover på 1900-tallet begynte byen å utvide seg til de fire sonene som byen er kjent for å ha i dag: sentrumssonen Zona Central, den nordlige sonen Zona norte, den østlige sonen Zona Oeste og den sørlige sonen Zona Sul. Sentrumssonen er byens historiske og økonomiske sentrum, og området innehar flere attraksjoner og severdigheter. Paco Imperial ble bygd for å gi husly til de portugisiske guvernørene av Brasil. Det finnes mange historiske kirker – blant annet Candelária. Man finner Theatro Municipal og mange ulike museer. O Bondinho er navnet på en kjent trikk som kjører over Carioca-akvedukten i romersk stil og gjennom det kuperte landskapet i Santa Teresa-området som ligger i nærheten.

I Zona Sul ligger kyst- og strandområdene – og her finner vi blant annet Copacabana og Ipanema-stranden. Ipanema-stranden blir skildret i den kjente sangen «Garota de Ipanema» av Tom Jobim og Vinicius de Morais. Det er også i Zona Sul vi finner taubanen til Sukkertoppen, og taubanen må tas fra Praia Vermelha (med et mellomstopp på Moro da Urca). Utsikten man kan få oppleve fra Sukkertoppen, er en opplevelse av de sjeldne. I Zona Sul finner man også Tijuca- skogen som er det største urbane skogområdet i hele verden, og siden 1961 har Tijuca-skogen vært nasjonalpark.

https://www.youtube.com/embed/sVdaFQhS86E?feature=oembed«Garota de Ipanema» bidro til en sterk popularisering av Rio de Janeiro, og denne sangen er en av de viktigste sangene innen sjangeren bossa nova – sjangeren som altså har sitt opphav fra Rio de Janeiro.

I Zona Norte finner man blant annet flyplssen i Rio: Galão Aeropuerto Internacional. En annen attraksjon i Zona Norte er fotballstadionen Marcaña.

Den offisielle sangen til Rio de Janeiro er «Cidade Maravilhosa» – «Den vidunderlige byen», og sangen sies å gå non-stop blant annet under det kjente karnevalet i Rio som avholdes hvert år i februar. Karnevalet blir arrangert to uker før fasten innledes, og det slutter på vår såkalte fetetirsdag – eller: Mardi Gras på portugisisk. Karnevalet byr på mange parader – og man finner opptog i nesten alle bydeler i Zona Sul. Man går for eksempel i tog i den botaniske hagen som ligger like under armen på Kristus-statuen – og dette stedet bærer navnet Suvaco de Cristo: Kristi armhule.

https://www.youtube.com/embed/GCJVGtQswOw?feature=oembedCaetano Velosos versjon av «Cidade Maravilhoso»

I luften – på vei til Río de Janeiro

I skrivende stund er vi i luften, og det er under to timer til ankomst. Vi vil ankomme Rio de Janeiro grytidlig på morgenen. Mange tanker suser rundt i hodet. Når man er turist, følger man naturligvis lett turistenes spor. Men trangen til å gå utenom turistsporene ligger alltid nedfelt i meg. På den ene siden vil jeg se attraksjoner, sitte på turiststedene og nyte det å kunne slappe litt av. Men på den andre siden føler jeg trangen til å nettopp ikke være på de stedene, men heller oppsøke og bli kjent med vanlige folks hverdag og betingelser. Jeg er vant til at jeg forstår det spanske språket rundt meg, og nå er det portugisisk som vil være i luften. Oscar forstår og snakker godt portugisisk ettersom han bodde et par år i Brasil. Han påstår at det er lett å lære, men foreløpig har jeg ikke kommet dit … Heldigvis opplever jeg at de som har portugisisk som morsmål, stort sett forstår meg når jeg snakker spansk. Jeg på min side forstår absolutt ikke alltid svaret jeg får. Språket føles «vridd». Det er så mange likheter og jeg forstår en del, men samtidig forstår jeg det jo ikke. Jeg er spent på om tre dager i Rio vil kunne endre noe på denne følelsen. Vil jeg oppdage en slags «nøkkel» og plutselig forstå mye mer når jeg hører språket? Dette er mitt håp, og jeg vil gjøre det jeg kan for å øke forståelsen litt.

 Mens jeg ennå sitter her på flyet og venter på frokost og ser fram til å lande, kretser tankene mine rundt det å reise. På de første Pachamama-reisene var alt nytt for meg – og for Oscar var alt gjensyn. Nå er det litt annerledes. Mye er nytt for meg, men jeg er også der at jeg opplever gjensyn – og gjensyn og gjenkjennelse er en fortryllende følelse når man beveger seg i Peru og Andesfjellene! Brasil er dog helt nytt, og det blir derfor spennende på en annen måte. Naturligvis må man ta det forbeholdet at Rio de Janeiro bare er en bitte liten flekk på det enorme, brasilianske kontinentet. Brasil er så stort at det ikke er mulig å fatte det – og mangfoldet og variasjonene er ekstreme. Rio de Janeiro må nok sies å være representativt for «kun» seg selv – og ikke «Brasil». Men like fullt er dette noe annet og noe nytt! Riktignok skal det sies at Pachamama-reiser ikke har strandliv som sitt primære formål på noe vis, men denne gangen – når man da skal til Copacobana – må jo badetøyet fram fra kofferten. Dette er en pirrende start på den intense og innholdsrike reisen vi har foran oss. Reisens endemål – La Esperanza i Nord-Peru – er likevel det primære mål for reisen. Det er der Pachamama World skal få manifestere seg fysisk, og det er der vi skal sette i gang et nytt prosjekt. Dette gleder vi oss til å komme tilbake til og fortelle mer om. Men vi er ikke der ennå, for nå er det andre steder og veier som krever vår oppmerksomhet.

Men la oss vende tilbake til det å reise og slippe tak … Det var vanskelig å slite seg løs fra alle forpliktelser, oppgaver og prosjekter hjemme i Norge. Man er så bundet fast i alt man både må og vil gjøre. Alle baller man har i luften, må plutselig bare forbli i luften en stund … Det er ikke alltid enkelt å føle at man virkelig kan gi reisen en plass i livet, for den må presses inn i en for travel hverdag. For vår del handler det imidlertid om å velge reisen helt bevisst, for man kan lett føle at man egentlig aldri har tid. Men her er vi altså. På flyet. På vei. Pachamama velger reisen. Reisen, gjensynet og kontakten med den kulturen vi hele tiden lar oss inspirere av, ligger i bunnen for vår utforming og vårt virke. Den er en sterk inspirasjon – og den er fornyelse. Forpliktelser der hjemme må tas hånd om digitalt underveis på reisen – og nå blir virkeligheten i litt over tre uker det å være i flyt, oppleve, se, smake, kjenne, lære og ta innover seg inntrykk. Slik er Pachamama-reisene. Det handler om å leve i øyeblikket. Det å leve i øyeblikket høres så fint og attraktivt ut, og det er det jo. Men samtidig er det ikke så lett som det kan høres ut til å være. Det å slippe tak i forpliktelser er en mental øvelse, og jeg innrømmer at det ikke enkelt. Man har alltid noe man burde gjøre, og alle disse «burde-følelsene» kan av og til føles uoverstigelige og være til hinder for den sterke tilstedeværelsen. Men når man da likevel slipper tak, er gevinsten og premien sterk og stor. I reisen opplever man at livet er større, livet er mer, livet er i sterk bevegelse og ingenting er skrevet i stein. Det å reise handler blant annet om å se både flotte og mindre flotte steder, møte mennesker, spise mat, høre musikk, bestige noen topper og besøke noen barer og strender. Muligens innebærer det også litt sykdom i kroppen og ubehag fordi man fryser – og er både sulten og trøtt på toppen. Men til tross for dette handler altså reisen om hva det gjør med oss som mennesker å reise – og hva det skaper og tilveiebringer av inspirasjon og retning. En reise der man oppsøker steder, lar seg lede av impulser og kjenner lyst til å se ting og bli kjent med mennesker, vil alltid sette spor. Uansett. Mye er opp til oss i hvor stor grad vi reflekterer over det vi opplever. Det er fullt mulig å dra på en reise uten å føle særlig grad av bevegelse eller endring. Om man ligger på en strand og sitter på en bar i en uke, skjer kanskje ikke de store endringene. Men om man velger å oppsøke steder utenfor allfarvei, lytte til mennesker og la seg drive med av øyeblikkets impulser, da vil ting skje – både på det ytre og det indre planet. Det er denne formen for reise som fascinerer oss i Pachmama så sterkt. Man følger en drøm og man tar på alvor et behov, og dette valget gir bevegelse. I de tidligere reisene har det ikke blitt skrevet så mange Pachamama-tekster som det var planlagt, og det skyldes at opplevelsene rett og slett tok førsteplassen – og det å reise i seg selv krevde all oppmerksomhet. Denne gangen skal det bli annerledes. Reisen skal få sette sine spor også i form av tekst. Nå kommer fly-frokosten, og nå er det en time til vi lander.

Når man er ute og reiser i den store verden, er det mange små og store praktiske ting man må ta hensyn til. Vi hadde planlagt reisen passe godt, men det var en liten detalj som manglet. Vi hadde glemt å tenke på at vi ikke hadde tilgang på airbnb-leiligheten vår før klokka 15.00, og vi landet i Rio klokka halv seks på morgenen. Det medførte at den første dagen ikke ble verdens mest effektive dag. Det ble en del venting her og der, og vi måtte dra på en koffert og to sekker rundt omkring i Rio. En del inntrykk og morsomme episoder fikk vi med oss, men de store opplevelsene måtte vente litt. Vi startet derfor med å se på ting dag to. Vi bestemte oss for å ta en organisert tur til As Favelas – til Rio de Janeiros slumområder. Rio de Janeiro er en svært farlig by i visse områder, med høy kriminalitet, mye korrupsjon og narkotikaomsetning – og grufulle drapstall. I slumområdene lever det mange fattige mennesker, og blant de fattige er kriminaliteten dessverre ofte høy. Disse områdene er naturligvis farlige å dra inn i uten kyndig følge. Her organiserer man turer inn i områdene med lokal guide – der turistene ikke blir rørt. En slik tur ville vi ta. Vi var klar over at det fra Norge kunne virke litt «skummelt» å dra inn i disse områdene (der man jo leser om at det foregår mye farlig) – men vi stolte like fullt på operatørene, og vi i Pachamama syntes dette var en spennende og viktig ting å gjøre … Les om vår ferd inne i As Favelas her. Les om Cristo Redentor her.