Bogotá
AvCecilie Lønn17. mai 2024
Når vi skal fly fra Rio de Janeiro til La Paz i Bolivia, har vi en mellomlanding på 9 timer i Bogota, Colombia. Dette har vi tenkt å utnytte! Flyplassen El Dorado befinner seg bare 15 kilometer unna Bogota sentrum, og vi satser på at det å forflytte seg fra flyplassen til sentrum skal gå greit med lokal buss. Det er mulig vi vil få oss en overraskelse der, men det vil vise seg. Det eneste som er sikkert når man reiser rundt omkring slik vi gjør, er at det ikke er noe som er sikkert. Bogota er hovedstaden i Colombia – og innbyggertallet overskrider innbyggertallet i Rio de Janeiro – for i denne byen bor det 7,7 millioner mennesker. Dette gjør Bogota til Colombias største by – og til en av de større hovedstedene i verden. Bogotá ligger på en høyslette i en høyde av 2625 meter over havet – altså 156 meter høyere enn Norges høyeste fjell, Galdhøpiggen. Byen har fått tilnavnet «Latin-Amerikas Athen», noe vi vil mene og tro folk i Bogota er stolte av. Dette tilnavnet skriver seg fra at byen har svært mange bibliotek og universitet. Byen rommer et historisk sentrum, La Candelaria, og her er arkitektur og byggestil fra kolonitiden godt ivaretatt. Dette alene gjør Bogota til et spennende sted å besøke. Vi ser fram til dette!
Ordet Bogotá betyr «innhegningen utenfor åkerlandet» eller «det inngjerdede området ved grensen» – på språket musica. Muisca (eller også kalt chibcha eller mosca) er et utdødd språk. Muisca ble snakket av musica-folket i Colombia fram til slutten av 1700-tallet. Dessverre led muisca den triste skjebne at det av Karl III av Spania ble gitt forbud mot å tale språket. Conquistadorene visste mye om hvor stor makt som ligger i språket. Deres strategi med å navngi steder og sette deres egne ord på virkeligheten, ble et effektivt krigsvåpen og en hard undertrykkelsesmekanisme rettet mot millioner av indianere. Forbud mot å tale eget språk er et ledd i den samme maktkampen. I dag snakkes spansk og portugigisk over hele det latin-amerikanske kontinentet – og dette var overgriperens språk. Mange har i dag tatt makten i egne hender, for mennesket vet å omforme det tunge og det undertrykkende til noe kreativt og forløsende. Men historiens spor finner man overalt på dette kuede kontinentet – blant annet i form av ord og navn. I 1990 ble det tillatt å snakke språket, men det hjalp fint lite – for da var naturligvis den siste gjenlevende taleren død for lengst. Denne skjebnen er illustrerende og representativ for skjebnen til en mengde urfolksspråk, og i disse språkgravene hviler det enorme mengder tapt historie, tapt liv og tapt verdi. Det å jobbe for at språk kan leve, er noe vi i Pachamama synes er en svært viktig arbeidsoppgave. Ifølge kilder (Wikipedia) undervises det i muisca på en skole i dag i kommunen Cota i Colombia. Vi håper dette stemmer, og vi ønsker kommunen Cota all mulig lykke til med dette prosjektet. Kanskje kan vi komme på besøk i Cota ved en senere anledning. Dette er saker som interesserer Pachamama. I kolonitiden het byen Santafé de Bogota – og dette er en åpenbar forspanskning av det opprinnelige muisca-navnet. Da frigjøringen fra moderlandet Spania kom i 1819, fikk byen tilbake sitt muisca-navn, Bogota. Men i 1991 ble navnet på nytt satt til å være Santafé de Bogotá. Dette skapte stor debatt, og debatten illustrerer den tunge arven fra kolonitiden som fortsatt gjør seg gjeldende. Århundrer er ikke nok til å tilveiebringe en faktisk frigjøring. Brutte lenker viser seg av og til å bli til nye lenker, kanskje kneblet og koblet sammen av andre hender enn tidligere, og gjennom navnedebatter som dette gjør den evige problematikken om frihet og frigjøring seg gjeldende. Som resultat av debatten ble det besluttet å la byen på nytt få bære sitt indianske muisca-navn alene, og byen heter altså Bogotá – og vi skal til innhegningen utenfor åkerlandet.
Byen Bogotá ble grunnlagt 6. august 1539 av Gonzalo Jiménez de Quesada, og plassen Chorro de Quevedo er oppkalt etter ham. Quesada var historiker, oppdagelsesreisende og conquistador, og det skrives om ham at han hadde særdeles gode organisatoriske evner og gode lederegenskaper. Han bidro blant annet til utarbeidelsen av myndighetenes lover i Bogotá. Plassen Chorro de Quevedo ble oppkalt etter ham, og denne plassen befinner seg i Calle 13, midt i La Candelaria – Bogotas historiske og kulturelle sentrum. Det er til dette området vi vil tilbringe de timene vi får i Bogotá. Der finner vi Plaza de Bolívar – og denne plassen ligger i hjertet av La Candelaria. Plassen har fått sittnavn etter frigjøringshelten Simón Bolívar, og midt på plassen står det en statue av Bolívar. Rundt omkring denne plassen finner vi mange viktige, historiske bygninger som vi vil undersøke nærmere på vårt litt for korte besøk. Der ligger blant annet Museo de Oro, Plaza de Bolívar, Catedral Primada de Bolivia, Palacio de Justicia, Palacio Liévano, Capitolio Nacional, Casa del Cabildo Eclesiástico, Capilla del Sagrario og Palacio Arzobispal. Mange av de omkringliggende bygningene på Plaza de Bolívar er bygd i spansk kolonistil, og flere av bygningene er gjort om til kafeer. Vi vil naturligvis avlegge et besøk eller to til et av disse stedene. En kopp kaffe med melk eller en bitteliten øl kommer alltid godt med på slike Pachamama-reiser. Ut ifra Plaza de Bolívar går det en smal gate som heter Calle del Embudo – og denne gata er et framtredende eksempel på hvordan ei typisk gate i Bogota kunne se ut i kolonitiden. Her vil vi gå og ta noen fargerike bilder!
Simón Bolívar
Om man er glad i å utforske Latin-Amerika og reise rundt på dette kontinentet, er det en dyd av nødvendighet å kjenne litt til Simón Bolvíars liv og virke – og hans betydning for den latin-amerikanske historien. Framfor noe var Bolívar en militær leder og politiker, og han regnes for å være den aller viktigste lederen i forbindelse med kolonienes frigjøringsprosess fra Spania. Denne prosessen fant sted på begynnelsen av 1800-tallet. Bolívar stod i spissen for både seire og nederlag i militær samanheng, men han var også en aktiv politisk tenker. I 1824 erklærte han Sør-Amerikas uavhengighet fra det spanske styret. Bolívars drøm og politiske prosjekt rommet en idé om søramerikansk enhet og samling, men denne ideen så aldri verdens lys. Ideen svant og døde, og ved sin død var han syk og fattig – og hans politiske innflytelse var sterkt redusert. Men for ettertiden har likevel hans politiske handlinger og seire blitt feiret, husket og hedret. Plaza de Bolívar – sammen med veldig mye annet som er knyttet opp mot hans navn – er synlige resultat på dette.
I Andesfjellene
Bogota ligger på et platå i Andesfjellene – på «altiplano». I byen krysser elven Río Bogotá byen, og den munner ut 30 kilomenter lenger sør i en 132 meter lang foss som heter Salto de Tequendama. Langs ulike sideelver kan man finne små landsbyer som har jordbruk, dyrehold og håndarbeid som sin levevei. (Neste gang bør det definitivt være en litt lengre mellomlanding i Bogotá.) ???? Bogotá har en gjennomsnittlig temperatur på 14 grader. Nå er vi ikke lenger i Copacobana med varme og strand. I den lille kofferten vår må det være pakket smart, for nå vil vil nok få god bruk for ei praktisk, norsk vindjakke og greie joggesko. April, mai, september, oktober og november er de månedene med mest nedbør, så vi forbereder oss på regn og overskyet vær. Men det er ikke så veldig komplisert for oss nordboere å vende oss til dette – så den biten skal vi nok klare fint.
Bogota er som nevnt kjent for å være Latin-Amerikas Athen, og det forstår vi når vi ser denne listen over byens kulturtilbud:
- 25 universitet (!)
- 58 museer
- 62 kunstgallerier
- 33 bibliotek (!)
- 45 teaterscener (!!)
- 40 kinoer
- 75 idrettsparker
- 94 kjøpesentre (jo da …)
- 161 nasjonalmonumenter (9 timer i Bogotá blir ca. 1 måned for lite …)
Med en så imponerende liste blir spørsmålet hvor man skal begynne og hva man skal velge når man har noen timer til rådighet. Men vi tar altså utgangspunkt i Plaza de Simón Bolívar og bygningene som ligger rundt – og gaten Calle del Embudo.
