Favela Rochina – tilværelsens paradoks

Skrevet i tankesmien til Pachamama – ved Cecilie Lønn og Oscar Cruz

Las Favelas ligger i Rio de Janeiro – tett inntil de kjente strendene Copacobana og Ipanama – og rikfolksstrøket Le Blanc. Ordet favela er litt vrient å oversette til norsk. Fattigdom er alltid relativt, og den arter seg ulikt. Det har vi i sannhet i dag fått være vitne til i dag. Noen vil oversette las favelas med slum. Ved nærmere ettersyn blir dette både upresist og usant. Las Favelas er så mye mer enn slum, og kanskje er ordet slum ikke dekkende på noen måte. Samtidig blir «fattigstrøk» heller ikke dekkende, for da får man ikke fram styrken og særegenheten ved det man kan finne i Las Favelas. Les om vårt fascinerende og lærerike besøk til Las Favelas Rochinas her!

Før man leser om Las Favelas og før man vet noe mer om dette fenomenet, kan det virke skremmende å skulle dra inn i et av Rio de Janeiro og Brasils fattigste strøk. Jeg innrømmer at jeg følte meg litt skeptisk. Man kjenner filmer som «Cidade de Deus» – og gjennom slike filmer vet man at Brasils slumstrøk er livsfarlige. Derfor hørtes det merkelig ut å skulle dra på «utflukt» til et slikt område. Var dette et slags risikoprosjekt eller en «ekstremsport»? Informasjonen vi fant på nettet tilsa det motsatte, og dette valgte vi å stole på. Oscar visste også mye mer enn meg på dette området, men det tar litt ting før ting glir inn og går opp for den ene halvdelen av Pachamama. 😊 I løpet av dagen skulle vi oppleve et ekte paradoks: Vi skulle lære og forstå hvorfor Las Faravelas på mange måter er tryggere enn selve Copana. Bli med inn i vår reise til Las Favelas – like ved skjørtekanten til de enorme, bratte fjellene som pryder ytterkanten av Rio de Janeiro.

Like før vi skulle dra, snakket jeg med kelneren på vår mest besøkte kafé OK, om Las Favelas. Han lyste opp i et stort smil da jeg sa at vi skulle dit. «Jeg bor der!», sa han. «Det er ikke farlig; ikke i det hele tatt. Det er flott!» Med dette var nysgjerrigheten ytterligere vekket. Da vi satte oss inn i bussen som skulle frakte oss opp dit, fortalte den første guiden at han var oppvokst i Las Favelas, og han hadde jobbet som kelner på et super-hotell ved fotenden av Las Favelas; han hadde vært fotograf tidligere – og så guide til Las Favelas de siste 16 årene. Ok, så da var det altså hardt arbeidende mennesker som bodde i Las Favelas? Hvorfor bodde de der, da? Spørsmålene surret rundt i hodet mitt. Det skulle vise at svaret på dette spørsmålet sannsynligvis var at det også har sine fordeler å bo der. Hvilken fordeler kan man ha ved å bo i et fattigstrøk? Er det noe som noen velger bevisst – eller er det slik at man på determinativt vis bare havner der? Den første guiden vår hadde for øvrig lært seg både spansk og engelsk via en organisasjon som tilbød gratis språkopplæring i Las Favelas. Gjennom denne guiden fikk vi et strålende eksempel på hvordan språk kan bidra til framgang og åpne dører. Uten denne språkkunnskapen ville jo ikke denne personen ha vært guide. Språk er makt – og Pachamama støtter og heier alltid på tiltak som bidrar til større grad av språkbeherskelse.

Da vi var framme ved Las Favelas, traff vi vår andre guide: Bruno. Bruno var en hyggelig, ung mann som umiddelbart vekket tillit, og han fortalte mye forskjellig – blant annet at han selv bodde i den nedre delen av Las Favelas. Den nedre delen – og da spesielt i hovedgaten – var den beste delen. Det var der han bodde, og mot slutten av ruten viste han oss også sitt hjemsted og vi vinket til en slektning fra et vindu. Norsklæreren i meg ble også litt vekket gjennom Brunos portuñol. Han snakket spansk innimellom – og ellers portugisisk. Men ord som «carcel» og «alcalde» var umulige ord for ham å uttale. Det å si bokstaven «l» er en gigantisk utfordring for en portugisisktalende. Spesielt er dette tilfellet når l kommer å slutten av ordet. Jeg ble minnet om norsktimer der hjemme der jeg har forsøkt å lære deltakere fra Brasil å si skaL, viL og biL. Det har vært nokså umulig. Nå forstår jeg dem bedre. Jeg forsøkte å vise Bruno hvor l-en ligger (med tungen på tennene) – men det var ikke helt enkelt å få ham med på de notene. Så det ble bare til en god latter for alle. «Alcalde en la cárcel» (ordfører i fengsel) kan vi rett og slett la være å fortelle om i Las Favelas. 😊

Turen opp mot Las Favelas viste oss grelle kontraster. På den ene siden av veien lå for eksempel den dyreste psykiatriklinikken i Brasil, og på den andre siden så vi begynnelsen på favelaen. Gedigne rikfolksboliger lå nærmest side om side med små, dårlige bygninger, og kontrastene lyste mot oss. Vi ble fortalt at de rike ikke har noen kontakt med de fattige. Til tross for noen meters avstand mellom husene, var dette å betrakte som to ulike verdener. To adskilte planeter. På turen oppover fortalte også guiden om at Cidade de Deus er mye mer farlig enn «vår» favelas Rocinha – Rosen. Grunnen til det er at i Rocinha er det bare en -1 – mafiabande som rår, og denne banden forhandler med politiet. Dermed har man ikke bandekrig. I tillegg er området trygt, for det er en rådende regel som sier at man ikke skal stjele fra kvinner. Om man forsøker seg på å stjele fra en kvinne, blir man banket den første gangen. Om man er dum og prøver seg igjen, blir man rett og slett drept. Dermed har man ikke kriminalitet. Man kan filme med mobilen fritt uten at mobilen blir stjålet. Om du gjør det samme på turiststranden Copacobana, er mobilen absolutt ikke like trygg som i et av verdens fattigste strøk.

Rocinha har sine egne regler og sitt eget system. På den ene siden er det er hardt og ubønnhørlig normoppsett, men på den andre siden har de interne levereglene også sine fordeler. Ingen betaler skatt i denne delen av byen. Man betaler heller ikke for strøm eller vann. Til gjengjeld er det flere blokker og kvartal som går under den samme adressen. De har ikke individuell adresse. Man er «ikke-boende» på sett og vis, og derfor betaler man ikke skatt. Posten får man i en felles, helt åpen trekasse. I dette «fryktede» området ligger en for oss nesten fremmed tillit i bunnen for systemet: alle henter sin egen post i den åpne kassen. Navnene varierer, og adressen er lik. Fattigstrøket Rosen er i sannhet et levende paradoks. Narkotikalangerne står gatelangs, og noen av dem bærer åpenlyst gevær. Korrupsjonen mellom narkotikabanden og politiet er grunnlaget for funksjonen i denne bydelen, men samtidig kan man la posten ligge åpent og trygt i smugene – og ingen stjeler fra damene … Dette er stedet der den korrupte tilstand blir bærebjelken for at noe som likner stabilitet og system, kan få vokse fram. Vi er altså i paradoksenes rike.

Nesten på tilsvarende måte som usynlige regler henger i luften, henger det et salig sammensurium av strømkabler i luften nesten overalt hvor du går. Strøm har man ikke hele tiden, og strømmen går ofte. Noe av grunnen til dette er at alle i den kvelende Rio-varmen ønsker air-condition, og når alle tar på apparatene sine samtidig, blir kablene brent. Dermed står alle uten strøm et par dager. På samme vis som at strøm ikke er en selvfølge, har man ikke alltid vann: Vann må i tillegg hentes i en form for vannforsyning nede i bunnen av favelaen. Vi gikk kun ca. femti meter uten noe annet enn en liten sekk på ryggen. Hvordan ville det være å gå til toppen med mange liter vann på skuldrene? De fattigste, som bor på toppen, må gå alle trappene ned og opp – og deretter frakte dette med seg oppover de bratte veiene. Vi aner noe av overlevelseskraften her …

Bruno, vår guide som fulgte oss gjennom hele vandreturen i Rocinha, fortalte at det bor ca. 200 000 mennesker der. Den første guiden sa det bodde 250 000 i favelaen, så her opererer man tydeligvis med anslagsvise tall, men vi forstår at det bor mange mennesker der. Vårt første stopp på vår utferd var i en høy og trang bygning med en egen «takterrasse». Der møtte vi en gruppe ungdommer som danset capoeira for oss. Capoeira er en brasiliansk-afrikansk dans man antok tok form på1500-tallet. Vi ble fortalt at gruppen ikke mottok noen statlig støtte, og vi ble oppmuntret til å støtte gruppa – om vi ville. Vi skulle mer enn gjerne ha støttet denne gruppa med mer enn det vi gjorde, men vi hadde ikke fått kommet til minibank i byen ennå. Derfor ble det kun 10 reales til disse super-energiske folkene. Mer får det bli neste gang, for denne gruppa var laget av energi, kraft og danseglede. Det er lenge siden vi har sett liknende sprett, og danserne på taket i fattigbyen tok sitt publikum – vår bussgruppe – med storm. Fra taket deres fikk vi også en flott utsikt over både favelaen, fjellene – for eksempel «Los hermanos» (brødrene), havet og byen generelt. Alt lå samlet, og det ene elementet i kombinasjon med det andre, kunne si mye om det som nok må være noe av essensen i Rio de Janeiro: alt er satt sammen i ekstreme ulikheter, kontraster og varianter. Ulikhet og forskjellig opphav – og blanding av alt – karakteriserer både favelaen, Rio de Janerio og Brasil generelt.

Etter capoeira-besøket ble guiden vår opptatt av å vise oss en skole og å snakke om skole generelt. Favelaen med en kvart million innbyggere har fem – 5 – skoler. Nå kjenner ikke jeg til skoletettheten i Norge per innbygger, men jeg vil anta at 5 må kunne ganges med et tosifret tall for å bli dekkende. Fem skoler blir forsvinnende lite. Til tross for at guiden understreker tryggheten for folk i favelaen, forteller han at lærere som bor utenfor favelaen, ikke ønsker å jobbe der fordi de anser det som utrygt. Jeg forsøker å påpeke at det ligger en liten selvmotsigelse her ettersom vi har fått vite at det er «trygt», men det later ikke til at Bruno helt forstår spørsmålet. Jeg blir møtt med et lite skuldertrekk. Dette forteller vel egentlig også det vi vet: Favelaen er trygg – men samtidig er den jo naturligvis svært utrygg … Vi beveger oss i paradoksets territorium. Uten tvil. I tillegg til at skolene er få, er antall skoletimer deprimerende lavt. Elevene har skole to dager i uka, og da får de 3-4 timer hver gang. Når man i tillegg tenker på at det sannsynligvis er mangel på kvalifiserte lærere, kan man jo selv konkludere seg fram til hvordan undervisningskvaliteten kanskje blir. Resultatet er at det er mange som ikke kan lese og skrive. Og hva skjer med dem som ikke kan lese og skrive? De får ikke noen vanlig jobb, og da er det bare en oppgave igjen for dem: De havner i narkotikabanden. Der finner de sin plass før eller senere. Underveis tok vi mange bilder, men ved et par anledninger sa guiden at vi ikke måtte ta bilder. Det var fordi vi skulle passere narkobanden. For den som passerer med utrente øyne for hvordan narkofolk ser ut, kan det være vanskelig å få øye på den typen «arbeidsfolk». Men i dette tilfellet stod de oppstilt med harde blikk, tilbakelent holdning og en dominerende utstråling. Det var enkelt å forstå at vi skulle gå rolig forbi, men samtidig følte vi ingen utrygghet. Det var heller ikke utrygghet vi følte da vi gikk forbi en ungdom på cirka femten år med et stort gevær mellom hendene. Vi følte snarere en tristhet og en tilstandserkjennelse: Jo, vi er i et fattig og tøft område, og på merkelig vis kan vi likevel gå inn i noe som absolutt ikke er vår verden. Ungdommens blikk var som stål. Utstrålingen var kald og militant. Huden var lys brun og krøllene brungule, viltre og levende. Hvor ble barndommen hans av? Hva kunne befinne seg bakenfor fasaden? Hva hadde hans øyne sett og hans hjerte opplevd? Bilde kunne vi altså ikke ta, men synet av ham er likevel risset inn i minnet. Dette var ungdom som ikke kan lese annet enn gatebildet og forstå hva man må gjøre for å overleve og dominere – og sannsynligvis skyte når det trengs. Rocinha. Rosen.

Las Favelas var et overraskende fargerikt sted. Overalt kunne man se munter og dekorativ graffiti som rett og slett lyste opp stedet. Bruno fortalte oss at barna ble lært opp i å tegne graffiti, og vi besøkte også en liten butikk der man kunne kjøpe små bilder til støtte for dette arbeidet. Flere av passasjene var, i kombinasjon med musikk og glade folk, rett og slett koselige og sjarmerende. Men så endret bildet seg. Bruno forberedte oss på at vi nå skulle gå inn i de ordentlig fattige områdene, las callejuelas. Dette var trange smug, men igjen mangler vi ordet på norsk. Smug forbinder vi med trange, og ofte koselige, smågater. Men i disse callejuelas ble ord litt fattige. «Gaten» mellom leilighetene på hver side var så trang at man kunne ta på begge sider med utstrakte armer. Her var det lite eller ingen graffiti, og det ble mørkere og mørkere jo lenger ned vi kom. Damen kledd i rosa, som figurerer på noen av bildene, kommenterte spøkefullt: Her går vi jo rakt ned i helvetet. Dette var ikke strøket for den som reagerer lett på ulike lukter. Det var tett og klamt. Skittent, brunt vann rant langs bakken. Magre katter så på deg med uutgrunnelige blikk. Det var grå, fargeløs mur hele veien, og de karakteriske klyngene med kabler hang så lavt at de nesten traff deg i hodet på hvert hjørne. Vi fikk vite at i disse smugene strøk folk med som fluer under pandemien, og det var ikke vanskelig å forstå årsaken til det. Dette måtte være det ultimate sted for ansamling av smitte. Akkurat denne gjennomfarten var kanskje ikke noe som ville passe for alle turisters nese og øyne. Det ble smalere og smalere, og overraskelsen kom da Bruno sa at dette var kjærlighetens smug – callejuelas de amor. Hva slags romantikk som fantes i disse smugene trengte jeg noen minutter på å forstå, for min sørlandske treghet er noen ganger uten sidestykke. Det handlet naturligvis om prostitusjon i de mørke nettene med mafia-fester. Bruno fortalte videre at det var helt avgjørende å stå på god fot med naboen. Om du ikke gjorde det og du en gang skulle ligge der syk, var din eneste utvei å rope til naboen om hjelp. Annen vei til lege fantes ikke. Da måtte du bli hjulpet ut til hovedgata for å få videre hjelp derfra. Om din nabo ikke var din venn, ville du ganske enkelt ligge der og dø.

Da vi kom ut igjen av de trange «kjærlighets-smugene», kom vi til et sted der folk spilte fotball. Det var en skole, og tilfeldigvis hadde de skole akkurat i dag. Et par barn kom oss i møte, og guiden ville gi en ostebolle til en svært tynn, liten gutt som sikkert ikke var mer enn fire år. Nei, nei, han ville ikke ha mat, sa han. Han ville bare ha godteri … Men du må spise, sa Bruno. Du er jo så tynn. Nei, nei … Så fikk vi vite at denne lille, spinkle gutten var foreldreløs. Der gikk han. Alene omkring og kun med lyst på søtsaker. Ja, vi ble satt tilbake til en annen side av den samme virkeligheten igjen. Man forvirres og forledes. På den ene siden kan man gå trygt, og på den andre siden forstår man at man vandrer i elendighetens dal. Her har man funnet et system for overlevelse midt i tragedien. Det er koder og normer som gjør at man finner en slags vei. Faren til den lille fireåringen sitter sannsynligvis i fengsel, sa Bruno. Og moren? Bruno hadde bare et skuldertrekk til svar. Den som tok seg av gutten var naboene seg imellom. Litt omsorg og litt mat, klær og hjelp her og der. Slik overlever de mange foreldreløse barna. Ingen stat tar ansvar. Alle er overlatt til seg selv. Til den harde virkeligheten og til naboen som det gjelder å være venn med. Deretter sa Bruno: Ikke ta bilde nå! Vi adlød, og passerte forbi med stjålne, senkede blikk. Mafiagjengen stod inntil veggen. Men fortsatt følte vi oss trygge. Bruno sa at det her var umulig å sove om natten. Musikk, lyder, fest og skrål er det som dominerer. Ingen kan sove i rose-natten.

Så kom vi plutselig til en kirke. Vi lot oss forundre over at det utenfor kirken stod parkert biler finere og dyrere enn dem vi ofte ser i Norge. Hvem tilhørte disse bilene? Vi fikk ikke stilt det spørsmålet, men man jo kanskje finne svaret selv i hodet. Vi gikk ikke inn i kirken, men jeg er likevel sikker på at det aller viktigste var det vi kunne se utenfor kirken. Jeg ble stående, dypt fascinert, av et veggmaleri. Det var et fullstendig utradisjonelt bilde av Jesu siste måltid med disiplene. Men hvem var på bildet? Det var gatas barn. De hadde malt seg selv. Jesus selv var mørk med store krøller og afrikansk utseende, og alle spiste pizza med smil og latter. Jeg ble så grepet av dette maleriet. Det at kirken lot dette bildet være inngangen til bygget, var slående for meg. Her ble barnas virkelighet og betingelser satt i fokus. Fattige barn hadde gitt en fortolkning av det religiøse budskapet. De hadde omformet det og knyttet det til sin virkelighet – fri for blasfemi. Jeg fikk plutselig en sterk trang til å kunne se et sånt bilde henge på utstillingen Pachamama skal ha i oktober på Gamle Munch: Pachamama World Expressions. Tenk om min mor kunne ha malt noe lignende – for å løfte fram Rosen i Rio de Janeiro og alle barna som i sin kamp for overlevelse tegner sin egen virkelighet og fortolker den på en uslåelig kreativ måte? Det er noe å tenke på, eller hva, mamma?

Så var vi med ett liksom «ute» igjen på gata. Det som først hadde opplevdes som overveldende i starten, ble nå «luft» og normalitet sammenlignet med de mørke kjærlighetssmugene, mafiabanden inntil veggen, radmagre katter og foreldreløse barn. Nå befant vi oss på et stort marked med salg av alt mulig. Plutselig stod jeg med en Rio de Janeiro-bikini og to små kjoler i en pose, og Oscar fikk seg klikk-klakker. Vandreturen begynte å nærme seg slutten, men først ville Bruno vise oss hvor han bodde. Han bodde i «det beste strøket»: langt nede og nær hovedgaten. Han forklarte oss det «bare» var lov til å bygge på husene med fem etasjer, og i Brunos strøk var det mange høye hus. En av hans slektninger vinket ned til oss med et stort og litt tannløst smil. På veien bort fra hans hjemsted pekte han på muren. Se her: C.V. – det er navnet til mafiaen. Ok. Sånn lever folk. Mafia, våpen, analfabetisme, radmagre katter, foreldreløse barn – men også skolebusser med vinkende, fornøyde og aktive barn, farger, fotball, energisk capoeira-dans, musikk, rytmer, rene og pene mennesker. Alt samlet i skjønn forening, men altså likevel et sted der man som turist føler seg helt trygg og ivaretatt. I denne bydelen er det egne oppfunne koder og normer som rår. De løse kablene symboliserer dette. Man går inn i et sinnrikt system med mange lurende farer og risikomomenter, men like fullt: man overværer en tilværelse, en overlevelsesmekanisme uten sidestykke – og man blir vitne til en livskraft og en viljestyrke man skal lete lenge etter. Skulle du befinne deg i Rio de Janeiro, vil vi absolutt anbefale en tur inn i Las Favelas. La det ligge som utgangspunkt for blikket man da får når man beveger seg i gatene og når mennesker nærmer seg ditt restaurantbesøk for å be om en liten slant. De kommer direkte fra Rosen …