Ikke bare en kjøretur

Det å ankomme Lima etter en lang og slitsom reise fra Norge, pleier ikke å tilhøre noen form for høydepunkt på turen, for å si det sånn. Limas trafikk, kaos og utrygge sone er ikke det man lengter mest etter når man er trøtt etter turen. Men denne gangen ble det annerledes å komme til Lima. Nokså spontant avtalte vi med to venner at vi skulle møtes på flyplassen tidlig på morgenen ved ankomst, og så ta turen sammen oppover i bil til Trujillo og Huanchaco i nord. Vi skulle møte Fabrizio, opprinnelig fra Peru og bosatt i Norge, og Edgardo, mesterkokk, mesterhjerne, restaurant-skaper og altmulig-oppfinner, bosatt i Peru. Det var helt innenfor å stå og vente på dem på flyplassen i sola i Lima – og bli møtt av disse to i en bil som til og med jeg (som er grønn på biler) kunne forstå var en såkalt «god bil». Det var en Land Rover med god plass og ypperlig komfort, og – forstod jeg senere – et høyt velfungerende stereoanlegg … Tidligere hadde jeg fra Lima til Trujllo kun tatt fly eller bussen på natta, så jeg hadde ikke egentlig fått sett så mye av veien oppover. Jeg visste ikke hva jeg hadde gått glipp av … Men nå ble den lange kjøreturen opp til nord fra Lima en opplevelse i seg selv.

Lima er verdens største ørkenby, og Lima er også preget av en særegen tåke. (Begge deler har jeg skrevet litt om før her i bloggen.) Begge disse to elementene – ørken og tåke – var slående til stede for oss fra første stund da vi beveget oss bort fra flyplassen. Ørken, sand og ørken. Man kan kanskje tenke på ørken som noe som liksom er «brunt og kjedelig», men ørkenen viste seg som enormt fascinerende. Jeg har tenkt på ørkenlandskap som flate og med sanddyner innimellom. Men ørkenslettene ledsages her hele veien av høyreiste fjell. Om du studerer fjellene, vil du kanskje få øye på ansiktsuttrykk, neser og øyne. De enkle videoene jeg legger ut, er ikke i nærheten av å vise det man føler når man suser gjennom dette landskapet. Det er som vakre, fascinerende, gåtefulle fjellvidder – ikke dekket av snø, men av evig, tørr sand. Det er utrolig å tenke på at det monstruøse Lima har reist seg i all sin tyngde og bredde på slike omgivelser. Man føler det som om ingenting kan oppstå over et slikt univers der kun sand, varme og kulde rår, men det reiser seg likevel både små og store byer. Tåken dekket i perioder både sletter, vei og sikt. Det var en underlig form for tett dis som ikke føltes «hjemlig». Det var tåke, ja, men den var annerledes. Intens, lav og nesten inntrengende. Noe av hemmeligheten til at den har blitt beskrevet i verdenslitteraturen, må ligge her … Det var merkelig, og det føltes nesten litt mystisk. Og midt i dette øde, golde, mektige ørkenlandskapet dukker plutselig «las favelas» opp. Jeg har skrevet om «As favelas» ved Rio de Janeiro her på reisebloggen før, så disse favelas-ene har vært årsak til begeistring, forbløffelse og undring hos meg før. Men nå, da vi passerte gigantiske favelas – som fikk den kjente favelaen i Rio til å framstå nesten som liten … – måtte jeg på nytt undre meg. Jeg sitter igjen med følelsen av at det er veldig mye jeg ikke forstår om dette favelas-konseptet. Men så langt sitter jeg igjen med inntrykket av at favelas er områder som ofte blir gitt av politikere til fattige folk – for at de fattige folk kan reise seg (i betydningen: få et tak over hodet som ikke ligger utsatt til like ved en elv) og for at politikere skal få stemmer. Alt er naturligvis gjennomsyret av korrupsjon, men det framstår med et skinn av godhet og velvilje. Folk bygger så opp sitt eget, lukkede univers der de blir selvtilstrekkelige. Fattigdommen preger det hele, men man må likevel ikke forledes til å tro at en favelas er et rent slum-område. I mine øyne ser en favelas ut til å være en innfløkt blanding av et slumområde med drabantbebyggelse – oppfunnet av grådige, visjonsløse politikere – og styrt av mafiabosser og narkogjenger, med alt det bringer med seg av uro, hierarki, utrygghet og vold. Midt i dette skaper folk sine små hverdagsliv med tøy til tørk, planter, TV-antenner, vann, strøm, post som kommer fram, mat- og altmulig-butikker som vokser opp – og arbeidsoppgaver som blir til arbeidsplasser. Så klatrer las favelas videre opp over sanddynene – og de blir større og større, for i Lima er det jo ikke mer plass. Så alt dette suser vi forbi, og jeg ikke få mer innsikt enn at jeg sitter der med antakelser, mens Edgardo setter i bruk sitt enorme musikkanlegg og lar meg få sitte med flagrende ører til det jeg kort beskrevet oppfatter som heavy-musikk. Ha-ha, der sitter jeg, langt borte fra Norge, med lyden på for fullt gjennom et rødglødende ørkenlandskap utenfor Lima på vei til det solfylte nord-Pero. Jo, turen er visst i gang nå.

Ved siden av meg i bilen sitter Fabrizio. Han er født og oppvokst i Puno og Arequipa i sør-Peru, men det er sju år siden han har vært i hjemlandet sitt. Han har aldri vært i nord-Peru før, så denne turen er ny for ham. Samtidig er denne reisen for ham et nostalgisk møte med eget land etter så mange år uten å ha vært i Peru. Turen er med andre ord en salig blanding av gjenoppdagelser og nyoppdagelser, og dette gir reisen et veldig godt utgangspunkt. Etter lang kjøring i ørkenlandskap, er det helt plutselig slutt på det golde og tørre. Plutselig viser oasene seg, og med et slag er landskapet frodig, grønt og fullstendig endret. Vi nærmer oss Casma hvor vi skal spise dagens første måltid. Vår altmulig-skaper Edgardo velger et tilsynelatende kjedelig sted vi kjører forbi som nesten ser stengt ut ved første øyekast. Men det er åpent, og det skjuler seg en ganske stor restaurant bak noe vi ikke kunne se fra veien. Bakenfor restauranten finner vi en gigantisk salatåker, for her i Peru dyrkes det overalt i store mengder. Det første måltidet blir en fantastisk servering av sandwich med «chicharron» (ribbe) og rødløk (i lime). Oscar har fortalt meg om at limen i Peru ikke er som i Norge. Det er virkelig sant. Det er ikke mulig å gjenskape akkurat denne smaken helt i Norge. Det er en friskere og sterkere – og den har sterkere effekt. Det smakte ypperlig, og vi trekker pusten. Ja, nå er vi i Peru … Smakene kommer til oss. Gjenkjennelsens glede gir alltid en særegen form for nytelse.

Etter dette stoppet venter det oss nye timer med kombinasjon av frodighet og ørken – og musikk i kombinasjon heavy, peruansk folklore og cumbia. Så nærmer vi oss Nuevo Chimbote hvor vi skal spise på nytt. Nuevo Chimbote er en ny del av den opprinnelige byen som bare heter Chimbote. Chimbote er en fiskerlandsby med en umiskjennelig lukt av fisk, fisk, fisk. Nuevo Chimbote har ikke dette preget, men den er en sånn «vanlig» peruansk by. For den som ikke har vært i Peru, så er det kanskje ikke så enkelt å koble noe til «vanlig peruansk by». Noen stikkord vil imidlertid være kaotisk trafikk, mange små spisesteder, en evig surring fram og tilbake av disse små, overbygde, nokså risikable moto-taxiene (som kan minne om irriterende, illsinte veps som ikke tar noen hensyn og vil fram overalt), frukt og grønnsaker, store busser, støv, sand, planter, musikk, stekt mat på gata, plutselig moderne strøk med høyreiste metallbygninger med sotet glass, sol, musikk, folk som tasser omkring med tunge sekker på ryggen … ja, dette er bare noen få stikkord. Så er det igjen Edgardo som velger ut stedet for oss der vi skal spise. Nok en gang inngir spisestedet fra utsiden sett oss ikke med noen særlige forventninger. Det heter MaruChitas og ser helt vanlig ut. Når vi kommer inn, blir vi godt tatt imot. Ceviche i alle dets varianter som later til å være stedets spesialitet. Bestillingen overlater jeg til ekspertene, men jeg legger inn et ønske om å få ceviche av disse små, hvite skjellene som jeg bare elsker – og som jeg aldri klarer å lære navnet på. Det får vi – og mye mer … Milde himmel, for et måltid. Det er lenge siden jeg har smakt noe så uovertreffelig. Jeg har lært meg å bli stadig mer glad i ceviche, («rå» fisk og skalldyr) og nå har forkjærligheten for ceviche gått rett i taket. Det er noe med denne rødløken i lime som bare gjør ceviche helt uimotståelig – som en slags du-bare-må-ha-greie. Sammen med «cancha» (stekt og saltet maiskorn, men ikke tro at det er upoppet pop-corn) blir alt toppet. Rettene og de «små fjellene» av ceviche smakte aldeles nydelig. Midt i det hele kom personalet og ville ha bilde av oss med maten. Vi ble litt småforvirret i starten, for vi glemte å tenke på at vi tross alt beveger oss rundt og blir geleidet av gårde av en mesterkokk og restaurant-skaper i særklasse. Restaurant-eierne ville ha bilde av Edgardo som holder rettene deres med et smil. De fikk bildet sitt. Maten smakte ypperlig. Det hele ble toppet av at eierne ble så lykkelige over bildet av Edgardo med maten deres, at de ville gi oss hele det store måltidet uten noen betaling. He-he. Sånn var det for oss å dra med en mesterkokk. Vi passet på å gi godt med tips, og i tillegg bad vi om en boks til resten av maten som vi kunne gi til en dame som tigget om mat ved vinduet.

Fornøyde og mettet på mat og smaksopplevelser satte vi oss igjen i landroveren. Edgardo hadde fornyet kraft, og heavy-musikken fløt fritt. Nå følte jeg at jeg hadde begynt å bli bittelitt vant til det … Nå skulle vi nærme oss Viru – og det store blåbærområdet. Om du har lest fra begynnelsen på denne reisebloggen, har du kanskje lagt merke til at jeg har nevnt blåbær før. Ja, blåbær inngår i reisedrømmen for Pachamama. En dame i familien til Oscar arbeider på blåbærplantasje, og tidligere har hun invitert meg dit. Jeg håper inderlig at invitasjonen står ved lag. Blåbærene fra dette området rundt Viru sendes blant annet til Norge – og blant annet til Rema og for eksempel til Tøyen. X antall ganger har jeg kjøpt blåbær fra Peru på Tøyen, og da har jeg naturligvis tenkt på akkurat disse enorme slettene på veien mot Trujillo. Jeg har veldig lyst til å plukke blåbær som en vanlig arbeider en dag under solen. Alle bærene plukkes for hånd. Hvor slitsomt er det? Hvordan føler man seg når man står der? Hva snakker folk om? Får de tid til å snakke? Hva tenker de om arbeidssituasjonen sin? Jeg vil så gjerne plukke blåbær i Peru … Vi får se. Følg med😊

Så er vi framme i Huanchaco – byen der havet nærmer seg dag for dag. Byen som kanskje en dag vil miste nåtidens kystlinje fordi havet og saltet spiser seg innover bit for bit – og det skjer uten at noen gjør forsøk på å hindre det. Men det kan man vel heller ikke? Hva vet jeg om hav og korrusjon … Om havet har bestemt seg for å invadere og ta plass, så gjør vel havet som det selv vil … Men ennå holder de hvite, verdensberømte surfebølgene seg på plass. Vi blir møtt av den vakreste solnedgang man bare kan tenke seg. Gjensynsgleden og følelsen av å være akkurat der man vil være – i Peru – er sterk. Byen har sin triste skjebne ettersom den på sørgelig vis forfaller. Hoteller slukker sine lys og «se vende-skilt» henges ut. Etter korona har stedet aldri blitt det samme, og turismen fortsetter å svikte. Men like fullt er det nydelig hav og strand her – og sterke minner. Oscars minner strekker seg helt tilbake til barndommen da de gikk til fots helt fra La Esperanza til Huanchaco og Chan Chan. Mine minner er kun tre år gamle, for det var da jeg kom hit for første gang. Men like fullt er alle minner sterke, gode og intense. Her, i Huanchaco, startet min historie i Peru for tre år siden. Dette ble begynnelsen på en lang historie. Dette er en historie som nettopp har startet, for som nevnt: Peru er et land man ikke blir ferdig med.

Det ble karamellpudding og kaffe latte til kveldsmat – og stekt fisk og mango til frokost. Nå ble det bestemt at vi skal kjøre til Pacasmayo – hvor paradisets strand venter på oss sammen med Gladys, Emily og Daniel …