Reisen – hva gjør den med oss?

Det å reise til et annet land er så mye mer enn en geografisk forflytning. Vi reiser til noe, men vi reiser også fra noe. Vi reiser i det ytre, men vi reiser også i det indre. Når man reiser, handler det om å ta imot inntrykk fra det stedet man kommer til, men det handler også om å slippe tak i det man omgis med i det daglige ellers. Det å være i stand til å ta innover seg inntrykk, opplevelser, stemninger og hendelser, kan være mer utfordrende og krevende enn man kanskje tror – men det kan også være mer berikende enn det man muligens kan ane. Når nye tanker, annerledes lyder og annen stemning får plass, settes prosesser i gang …

Man velger selv hva slags reise man legger ut på. Noen ganger velger man den enkle formen for reise, og da innebærer dette kanskje at man ikke reiser for langt, og man reiser og bor behagelig. Man forflytter seg ikke for mye på det stedet man har kommet til; man spiser og drikker godt og et klima man trives i. I selvvalgte doser tar man der innover seg det andre landets kultur, tradisjoner og skikker. Om man vil velge å leve i komfortsonen og nyte sødmen ved å være lat og bedagelig turist, er det fullt forståelig. Vi trenger jo virkelig å slappe av, og det har på forunderlig vis blitt våre dagers kunst å klare å ta det med ro i tilstrekkelig grad. Vi klarer det ikke selv om vi prøver. Men til tross for at reiser med velbehag i fokus er skjønt, finnes det vitterlig også et hav av andre reiseformer. Personlig må jeg nok medgi at jeg foretrekker den andre formen for reise.

Pachamamas reiser handler i mange tilfeller nettopp om å IKKE oppholde seg i komfortsonen, men snarere om å utfordre det velbehagelige. Pachamama-reisen kan gjøre at vi blir slitne, trøtte, sure, sultne, småsprø, stive i kroppen og overveldet av opplevelser og plutselig hendelser. Når man føler at utmattelsen er på topp og svetten er mer enn merkbar, ja, da kan man kanskje spørre seg: Var det virkelig dette vi dro ut for å oppleve? Da er svaret: Ja, det var faktisk det. Alt er på sin plass. Pachamama-reisen er slik😊

Det å måtte kjenne spekteret av følelser og bli overmettet av impulser og inntrykk og å kjenne på sine egne grenser for evne til tålmodighet og forståelse, gir nemlig også en særegen form for opplevelse. Når man da kommer fram, når man så kjenner hvilen og når man etter hvert kan snu seg og se at sporene i sanden taler for seg og hvisker: Jo, dere har gått og dere har utført og dere har strevd litt … – DA fylles det hele med en dypere mening. Slik er nemlig Pachamama-reisen. Naturligvis handler det ikke bare om å streve. Så langt derifra. Vi nyter, ler, overraskes, dumper borti originale mennesker, er i sosiale lag og lærer – hele tiden. Alt dette til sammen er rett og slett svært spennende og lærerikt, og nå står en ny reise for døren.

Dette skrives på flyet over skyene, og det er da tankene letter. Over skydekket er man i den formen for svev der man kan gi slipp for en stund – og rette tankene inn mot det man snart skal ta imot. Dette mellomrommet som dannes av hav, sky og åpent rom – der vi befinner oss i en form for limbus – gir tankene driv og mer fylde. Man lengter etter å være som en sterk fugl med kraftig vingespenn for å kunne se. Se seg selv. Se den andre. Være, eksistere, virke i et litt sterkere modus og med et videre perspektiv. For oss er dette Pachamama-reisen slik den skal være. Stor, uoppdaget, uforutsigbar og åpen – men samtidig kjent, kjær og identifiserbar, og derfor også så høyt skattet. For ja, vi vet hvor vi skal og vi vet hvor vi vil, og målet er Peru. Peru er nemlig landet man ikke kan gjøre seg ferdig med. Man trenger ett liv, to liv, en fullkommen reinkarnasjon, for å kunne føle seg mettet på Peru.

Peru er uten tvil landet som fyller deg med historie, musikk, stemning, spenning, liv og kultur. Nesten overalt hvor du beveger deg, kan du fornemme at du lever i minst to faser eller modus: du er intenst til stede i nåtiden, men historien puster deg i nakken langs veien hele tiden. Du kan formelig ta på historien, for så mange urgamle steiner har ikke blitt tatt bort og plassert på museum bak vitriner og slå. Nei, de ligger der like foran deg. Inngitt med kraft, hemmeligheter, mysterier og historier. Du kan reise på kryss og tvers over hele Peru, og du kan uten pause suge til deg nye univers. Men du kan også bevege deg omkring i en liten pueblito, og tenk: det er også mer enn tilstrekkelig. Alt er nok i Peru; alt er historie og alt er intens samtid. Sammen med alt dette er det like mye sorg og forbitrelse – og uretten skriker imot den som vil se og høre. Resignasjon og stahet, apati og kampvilje, håpløshet og mot lever side om side. Når man kommer til Peru, trenger man ikke lete mer. Vel, slik kjennes det i hvert fall for den som reiser i pachamamask ånd. Blir du med på reisen?

Man kan ha ulike håp og drømmer for en reise som dette. Dette håpet kan anta mange ansikter. For meg inngår det i dette håpet i en drøm om for eksempel tamales, blåbærplukking og blåbærplantasjer, intervjuer med mange ulike mennesker – som for eksempel ordførere, musikere og eldre kvinner som kjenner sin barrio – strandfiskeprosjekt med digre, tunge fiskenett kjøpt på finn.no i Norge og kastet ut i all sin lengde i havet i det vakre Pacasmayo …, åpningsfest av Pachamama-bygningen i Peru og invitasjon til barna i gata om å bli med inn. Muligens skal vi være fornøyde om vi innfrir halvparten av det drømmene gir oss lyst til, for ting tar tid – og rett som det er fanges oppmerksomheten av helt andre ting. For det er jo også nettopp det som er essensen og sjarmen i Pachamamas reiser: det å la seg fange av øyeblikkets tilfeldigheter og hendelser. Når man lar spontanitet gi reisen styring og perspektiv, vil nye og merkelige dører alltid åpne seg. Det å la seg drive med inn i det som skjer framfor å fastholde planlagt agenda, setter livet i deilig kontrast til hverdagen der hjemme, der så mye handler om å innfri forpliktelser og gjøre ting man må og skal gjøre. Å reise handler kanskje nettopp om det å slippe fri en stakket stund fra «må» og «skal». Det å la ting skje uten plan og uten «burde», fortryller og forfører – og det bidrar til at man slipper tak. Det kjære livet der hjemme, er like kjært hele tiden. Men like fullt tillater man seg å slippe tak i noe når man likevel ikke kan få utført noe der … Så nå er det tid for å lære å lage tamales og så selge disse på markedet. Hvordan vil så peruanere imot en liten gringa på markedet? Vil de kjøpe tamales eller blir det labert salg? Den som lager tamales og den som leser om tamales-prosjekt, får se …

Pachamama uten reisen er ikke Pachamama, og vi ser storlig fram til å dele reisen med dere. Pachamamas prosjekt handler om å dele språk, kultur, historie og historier – både på nettet og i det fysiske rom, i Norge så vel som i Peru. Du er invitert med inn i reisetekstene som vil komme i rykkvise napp, helt plutselig og uten altfor mye forutsigbarhet. Men komme vil de. Og reise skal vi. Og håpet om at DU blir med, er bankende til stede. God tur til oss alle!